november 2013

Så har vi sommeren i oss når vinter'n kjem.

Har begynt på eksamensperioden. Seine netter med IT-teori og momentdiagram, drikker te og har til og med begynt å drikke litt kaffe. Snur døgnet og jubler over å klare å skrive 81 binært klokka fire på natta. Ikke det morsomste jeg har vært med på, men det er ganske ålreit. Rakk dog å lese ei lita bok før dette var i gang, hun ene jeg bor med ga den til meg, og tenkte bare jeg skulle tipse om at den er skikkelig rar og fin og lettlest.





 

Og nå; Nesa tilbake i IT-boka.

Echo.

Det er den andre søndagen i november og i det bussen passerer City Syd ser jeg at den første snøen har lagt seg i et tynt lag på bakken. Vinterskoene mine er på reparasjon, nå har jeg på converse, de er ikke laget for glatt føre. Når jeg går av bussen sklir jeg bortover bakken, faller nesten, men holder meg på beina helt til jeg kommer hjem. Tenker litt optimistisk for meg selv at okei, jeg tror kanskje jeg ikke er stabil, men ut i fra dette kan jeg nok si at om jeg var et skip hadde jeg ikke sunket. Jeg hadde nok rettet meg opp etter krengning likevel.

Han som var stupforelska i meg er ikke det lengre, og selv om jeg visste det skulle skje, selv om jeg nærmest ba om det, så er jeg trist. Men det fine, det er at jeg skriver. Kanskje er det sånn at jeg nesten bare må være litt miserabel for å få skrevet noe som helst fornuftig. Gråte inn i puta i en time, men klokka ett på natta bestemme at nå er det nok, åpne Word og bare skrive. Og straks føles liksom alt så mye bedre. Og igjen tenker jeg på at jeg kunne skrevet i et år, bare skrevet, muligheten var der, men jeg valgte skrogvekt og tyngdepunkt og bjelketeori. Til tross for alt, at jeg savner å skrive, at jeg savner å ha tid til andre ting, så tror jeg at jeg valgte rett. Jeg har jo begynt å skrive igjen, jeg leser min tredje bok for semesteret, dette løsner, dette løsner. Balansebalansebalanse. Jeg begynner å skjønne greia nå, og alt føles ikke så jævlig, selv om jeg kommer til å stryke på eksamen og selv om jeg fremdeles vil ta med meg fremmede menn hjem.

Natt til lørdag sitter jeg og hun ene jeg bor med(som er en av mine aller beste venner) og ser tv på stua, klokka halv tre lager vi te og putter vodka i den, dette er livet og det er så jævlig bra. Men lørdag kveld, allerede i det første vinglasset, så tenker jeg at jeg burde slutte å drikke, for jeg kjenner det, jeg kommer til å begynne å grine, selv om det ikke er noe å grine for.

Hører på denne sangen om og om igjen, på bussen i kantina på senga under dyna. Har bra dager, er dritengasjert i studiene og tar det at eksamensperioden nærmer seg med knusende ro, ja, så stryker jeg, så gjør jeg det, men det går bra. Alt føles ikke så jævlig for tiden. Det føles egentlig sjukt bra.

Puster som aldri før.

Kantring.

Det er lørdag kveld og jeg er ikke ute, jeg er aleine hjemme og synker inn i meg selv. Er opprørt over ingenting igjen og bestemmer meg for å jogge for første gang siden jeg ødela kneet mitt i august. Jogger vekk tankene, tenker bare på å puste og bevege beina. Ender opp på stranda, det er bekkmørkt og jeg klatrer forsiktig ned bergene og puster. Kler av meg alle klærne, får liksom et innfall, for faen det er mørkt, ingen ser meg. Hvem bryr seg. Bader, svømmer til kroppen er nummen av kulde, og føler at alt er okei igjen. Tørker meg med t-skjorta og løper hjem.

Og de kommende dagene er livet bra, det føles så bra, som om det å ta et bad i mørket var en slags vidunderkur. Og så blir det onsdag, jeg drikker meg drita på gratis vin fra instituttet og finner en fyr som slår tilbake. Og i øyeblikket, når jeg sitter på kontoret hans og blir slått i trynet, føles det som det beste i verden. Det er så jævlig godt å ha fysisk vondt, i stedet for psykisk. Han sier på et punkt at dette er sjukt, hvorfor slår han ei jente, men så slår jeg han igjen, han blir sint, og slår logisk nok tilbake. Jeg bare ler, han sier at jeg er sjuk i hodet, og jeg innser det jo nå, at det må jo ha klikka helt for meg.

Han blir med meg hjem, skravler med meg på den halvtimes gåturen hvor han tårner over meg med sine nesten to meter, og når vi kommer til meg gir jeg han rundstykker og hvitost. Mens han lager mat sovner jeg i senga mi. Dagen etter våkner jeg midtveis i andre forelesning og tenker at det er okei, jeg kan droppe noen forelesninger. Tenker at det var en bra kveld, at livet er bra. Sier hadet og vi snakkes, tar en dusj, tenker litt på hvor koselig han fyren egentlig var, at jeg må bli flinkere til å finne sånne, som ikke vil ha et ligg, som bare skravler og følger meg hjem. Tenker litt på hvor godt jeg egentlig liker folk.

Jeg kommer til skolen klokka 12, trøtt og uforberedt. Vi har auditorieøving i IT og jeg får til alt av en eller annen sjuk grunn, han som godkjenner den skravler masse med meg om hva jeg må tenke på til eksamen og jeg tenker at dette er egentlig en jævlig bra dag. Forteller de som dro hjem tidlig dagen før om hva jeg gjorde resten av natta, de ler, kaller meg standhaftig og jeg spør forsiktig om jeg var ubehagelig full, men de ler bare og sier at jeg var så morsom og koselig så. Føles godt. Tenker at jeg er jo egentlig ganske kul, ganske ålreit, det er ganske greit å være meg.

Klokka ti på kvelden sovner jeg på sofaen, tenker på han som er stupforelska i meg og det slår meg at jeg ikke er ei bra jente å bli forelska i. Alt for ustabil og upålitelig. Føler at ingen veit hvor de har meg, ikke en gang jeg. Tror jeg har det bra, men så tar jeg visst feil likevel. Vi lærer at stabilitet er et skips evne til å rette seg opp etter krengning, og jeg tenker det, at jeg er ikke stabil. Som om jeg aldri retter meg helt opp selv om jeg tror det.

Jeg hadde vært en upålitelig båt.

hits