desember 2010

Smile for me now.

Jeg sier at å være alene ikke er det samme som å være ensom, men plutselig, følelsen tar over hele meg, jeg kjenner det med alle cellene i kroppen, at jeg er alene og at jeg er ensom.
Katten på fanget er varm, han skjønner ikke hva det er når jeg sier navnet hans og klemmer han for hardt, forstår ikke hva jeg tenker og føler, at jeg må handle for å slutte å tenke, forstår ikke når jeg sier kom til han. Jeg har ikke bukse eller sokker på men går ut i gangen og tar en jakke, ny, første gang den blir brukt, tar den på og sier kom til katten, lokker han med meg inn på badet hvor jeg åpner vinduet. Kulden treffer meg som en vegg, det er uventet og jeg skvetter litt. Hvorfor vi ikke går ut døren vet jeg ikke, jeg har en dør jeg kan bruke, i gangen var jeg så nær, den fører meg ut og ingen kan seg meg, ingen kan høre, men i dag føler jeg meg himla stygg og vil ikke ta sjanser, så jeg klatrer opp i vinduskarmen og sier kom, bli med meg, men katten forstår ikke, han skjønner ikke, ser på meg med store, forvirrede øyne og blir ikke med meg.
Jeg snur ryggen til og føttene mine treffer snøen. Reiser meg opp og kjenner at det er vondt allerede, her er det ingen som går, snøen er urørt og litt hard men jeg synker ned i den og kjenner hvor fort jeg blir kald. Jeg har bare jakke og undertøy på og legger meg ned, tenker at jeg skal lage en snøengel, men må etter kort tid løfte beina og ligge på jakkeryggen og skjerme meg selv fra snøen. Beina høyt, strekker de så mye jeg kan mens jeg prøver å bevege hendene frem og tilbake og kjenner at snøen mellom tærne mine smelter og renner nedover. Det blir en halv engel, uten skikkelige bein, og med små vinger som ikke utfolder seg helt, det er vanskelig når man prøver å ikke røre snøen med huden.
Jeg ser opp men ser ingenting, tenker ikke, i hodet mitt er det fyrverkeri og når jeg da ligger ute i snøen alene føler jeg meg ikke så ensom lengre, når hodet mitt bestemmer seg for at noe, hva som helst, må gjøres, så fungerer det noen ganger på rett måte. Jeg er ikke glad men jeg føler meg ikke ensom lengre, alt er jaget bort og jeg smiler og føler meg bedre, tilfreds, kanskje jeg kan sove i stedet for å tenke, og da jeg etter en stund klatrer inn vinduet igjen tenker jeg at sokker, det er tingen, neste gang du tror du skal ut i snøen uten videre skal du ta på sokker, men jeg vet at jeg ikke kommer til å tenke så langt når den tid kommer.
Og føttene mine lager dammer på gulvet, våte fotspor, vinduet knirker alt for høyt da jeg lukker det men jeg vet at ingen andre enn meg hører. Fyrverkeriene i hodet er stille, nesten usynlige, men de er der, fine, små tanker som spretter rundt så fort at jeg ikke får tak i de og kan bli helt glad, men jeg merker at de er der et sted og det er bra nok. Ingen grunn til å være ensom og jeg puster.

Better off this way.

Det er ikke alltid man skjønner at man har vært skikkelig ødelagt før det begynner å gå over.
Da morfar begynte å skulle lære meg totallsystemet mens han hadde store mengder konjakk i omløp og jeg hadde rødvin i blodet skjønte jeg at nå klarte jeg ikke mer, men jeg latet som jeg forsto og sa ja og greit og skjønner og så på mamma som for å understreke at nå er jeg flink og lar han forklare selv om jeg egentlig ikke makter å høre. Men jeg innså liksom at det var over, og jeg innså at jeg har blitt eldre da jeg så på den enorme mengden sokker jeg har fått, tenkte at det som egentlig er enda verre er at jeg hadde ønsket meg de. Jeg har blitt eldre og ikke før i år slår det meg at jeg har ønsket meg sokker i for mange år, at jeg har blitt gamlere for fort.
Denne jula, så langt, har jeg vært et helt annet menneske enn tidligere. Jeg pyntet ikke treet og jeg sto bare og så på Jan Ketil som spilte julenisse og tenkte at jeg ikke orket. Annerledes, ja, men ikke på rett måte. Jeg har aldri vært så ødelagt i jula noen gang. Det var vondt.
Så kom jeg hjem og kunne nesten ikke puste, og forsto, at jeg, der jeg satt på gulvet og prøvde å finne krefter til å gjøre noe, hadde begynt å ta meg sammen igjen, og merket plutselig enda sterkere hvor tom jeg har vært og hvor mye bedre jeg allerede var, men ikke bra. Helte ut posene med julegaver, sokker i en haug, ordbøker i en annen og alt annet kjente jeg at jeg ikke orket ta stilling til, så sannheten er vel at jeg kom meg opp fra gulvet, sparket julegavene under senga og tenkte at jeg aldri vil se de igjen.
Men det skal jeg så klart. De skal ikke ligge der. Jeg må bare bli meg igjen.
Det er vært fine dager, selv om jeg ikke husker så mye av de, men mennesker er ganske okei i jula. Det er mye sosialt fremover og jeg gleder meg samtidig som jeg ikke orker i det hele tatt.  Jeg fikk en drømmerfanger og en nydelig klokke som jeg går med rundt halsen, familien min elsker meg, spansklæreren sier feliz navidad, vennene mine ønsker meg god jul, jeg er nesten på beina igjen allerede og skal, vil og må være oppegående resten av året. 
Noe annet finner jeg meg ikke i.

Jeg er lei for det, verden, at det virker som jeg er så teit og håpløs, men jeg lover, alt er skikkelig bra og jeg er ikke så teit og håpløs som jeg virker. Tankene er bare håpløse noen ganger. Vet ikke hva jeg unnskylder, egentlig, men jeg vil bare... nei, herregud, jeg vet ikke. Noe i meg tror vel at siden det er jul skal man komme med alle mulig tilståelser og unnskyldninger til alle og enhver, jeg gjør det til alle jeg kjenner, og det er jo feil, men... nei.
God jul.

The holy stands alone.

Jeg åpnet døra til ovnen og strakk hånda inn. Kjente at det var varmt. Tenkte at nå, nå er det på tide at du slutter å tro at den hvite asken er glovarm. For de sa det. At når det er hvitt er det varmest. Og i ovnen var det bare så vidt flammer, og det var masse hvit aske. Så jeg tok på den. Og den var varm. Men ikke så varm som de sa den skulle være, ikke varmest av alt, ikke så varm som jeg har vært redd for. Så lukket jeg ovnsdøra og hadde aske på hånda og snart aske på hele meg, og tenkte at vel, nå, så har i det minste noe blitt fikset, og jeg trenger ikke å riste ukontrollet mens jeg prøver å finne et sted å gjøre av meg før jeg ender opp på gulvet med tårer og hikst og tenker at alt er håpløst. For det er ingen grunn til å tenke det, for ingenting er håpløst og alt er egentlig bra.
Den hvite asken er ikke så varm, og hele meg er full av den, og dagen etter er det mel, mel i hele ansiktet og over alt, og jeg har ikke laget pepperkaker på flere år. Det er fint. Pynter de med melis og nonstop og føler meg liten og tenker at nå gjør jeg det tante og bestemor brukte å gjøre når jeg klipper opp plastposen for å klemme ut melisen.



Men alt går jo, og det blir fint, og det blir bra, og selv om vi glemmer det første brettet i ovnen føles det bra når alt er over med middels fine pepperkaker som vi egentlig ikke tenker å spise. Vi har mel over alt men i kveld skal vi bare smile og alt skal være bra.
Faren min ga meg den gule boblejakken sin, sa han var for gammel og at jeg kunne få den. Det føles rart, men den er varm og jeg bruker den selv om det er helt feil, og jeg får hodepute og engelskordbok til jul og de spurte om jeg ville komme på julaften men jeg vil ikke. Jeg badet den 19. desember og kanskje jeg blir syk nå, for det er kaldt, men det er jul, og denne jula skal bli annerledes, for i år er alt annerdeles, alt, det har vært tanken hele skoleåret, at alt skal være annerledes, jeg skal være annerledes, verden skal være annerledes.
Ting får ikke lov til å ikke være bra, for i hodet mitt er alt annerledes, og jeg har ikke klart å overbevise om det de siste månedene, men nå, nå er det jul.
Og da skal alt være annerledes. Alt skal være bra, og jeg skal være glad og ikke bryte sammen en eneste gang.
For alt er annerledes i år.

Central line.

To sett høye hæler kommer gående, og de stopper foran meg. Jeg sitter med haka på knærne, men ser opp, og møter blikket til to smålig berusede jenter. De smiler og ler og sier ting jeg ikke forstår, og jeg blir usikker.
"I love your hair!" sier plutselig den ene mens hun gestikulerer villt med hendene. 
Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg sier takk og holder en tommel opp, og de ler.  Fortsetter å snakke, om det er til meg eller hverandre er jeg usikker på, men jeg reiser meg og smiler litt forsikitg, smetter inn i vogna som nettopp har stoppet og setter meg. Jentene setter seg på andre siden til venstre for meg og begynner å synge. De er franske, og synger høyt og falskt på en fransk sang jeg ikke forstår noe av, men jeg syns det er fint og tenker at det er bra noen gjør sånn. Med jevne mellomrom ser de på meg, og jeg passer på å smile tilbake og være hyggelig selv om jeg er død i kroppen og bare vil sovesovesove resten av livet.
To stasjoner senere kommer en gutt med blå jakke og feminine bein og en jente med blonde krøller på vogna og setter seg nesten rett ovenfor meg og rett ved siden av de to jentene som fremdeles synger. Gutten smiler til de, oser selvtillit og er rett og slett et behagelig menneske jeg umiddelbart merker at jeg liker å ha i nærheten, og jenta han er med virker usikker og stille, men ser hele tiden på han og smiler. Hun er veldig forelska, og han er veldig avslappet når det kommer til alt, og har kanskje ikke skjønt at hun er forelska enda. 
Plutselig sier han noe til jentene som synger, og de stopper opp og ser sjokkert på han fordi han snakker fransk, før de svarer.
"Do you speak french?" spør jenta han er med, minst like sjokkert som de franske jentene. Men han hører ikke, fortsetter bare å snakke med de, og det er tydelig at hun skulle gitt alt for å vite hva de sier.
Så begynner jentene å synge igjen, men det er ikke en fransk sang, det er en engelsk en, og gutten synger med og gliser større enn noen gang.
"Come on, you know the words, I can see it!" sier han til fyren som sitter ved siden av meg. Han svarer ikke, smiler bare litt, ser flau ut, og jeg skjønner at folk ikke skal synge på undergrunnen. Inni meg har jeg himla lyst til å synge med, men jeg har aldri hørt sangen, og kan ikke teksten, selv om det ser ut til å være en slik sang alle skal kunne teksten på.
Gutten smiler og sitter tilbakelent og selvtilfreds der han synger med de franske jentene, og jenta han er med smiler litt trist, som om det er helt utenkelig at han ikke har fortalt henne at han snakker fransk. Han ber henne aldri om å være med å synge, som om han ser alle andre enn henne, ikke syns det er vits i å be henne å synge fordi han vet hun ikke kommer til å gjøre det, og han er så himla utadvendt og bare... til stedet og levende at jeg må smile når jeg ser på han.
Plutselig ser han på meg, og smiler oppmuntrende.
"Sing! You know the words, I can tell by the way you're smiling!" Jeg rister på hodet, smiler unnskyldene og skulle intenst ønske jeg kunne sangen, intenstintenstintenst men jeg gjør ikke det. Han ser ikke ut til å tro på meg.
"Seriously, you know this song! Come on."
"No, really, I don't," sier jeg og ser ned på hendene mine. Har lyst til å forklare, si at jeg er norsk, si at jeg virkelig vil synge på undergrunnen, bare ta en annen sang, en jeg kan, så skal jeg synge høyest av alle, lover!
Men jeg forklarer ikke. Det er ikke vits i å forklare, for han snakker med de franske jentene igjen, og når jeg ser opp merker jeg at det er meg de snakker om. Den ene jenta peker på håret sitt og holder opp en tommel, og jeg forstår at de snakker om samtalen vi hadde før vi gikk ombord.
De merker at jeg ser på de, og den ene jenta prøver å få frem noe, men er ikke stødig nok i engelsk til at jeg forstår, det er for mye fransk inni setningene til at jeg henger med.
"She's saying that she loves your hair," oversetter den andre. Fransk pike nummer en fortsetter å snakke, og gutten smiler og jenta med de blonde krøllene ser på smilet hans.
"And that she loves your makeup as well." De signaliserer at jeg må blunke, så det gjør jeg, og de gisper henrykt og pike nummer en fortsetter å snakke.
"Really, she just loves you! Well, not in that way, just... everything about you!" Gutten ler og nikker, sier seg enig, og jeg smiler til de alle, sier takk, koselig, fint, dere er søte, usikker på hva mer jeg skal si, redd for å virke frekk og uhøflig og overlegen som alle de andre i vogna er, de gjør det klart at de syns det er flaut og ubehagelig med folk som synger og snakker med fremmede, men jeg vil ikke være de og jeg vil at det skal vite det, at jeg ikke er sånn, at jeg vil være med og syns det er fint at de synger på undergrunnen og smiler og ler.
Men jeg vet ikke hva mer jeg skal si, jeg bare smiler, og de smiler, og de snakker litt mer på fransk, før de begynner å synge den franske sangen igjen.
"So... you know how to speak french?" prøver jenta med krøllene seg på igjen, og stasjonen min er her, jeg reiser meg, snur meg mot de før jeg går, og de franske jentene og gutten vinker til meg i det jeg forlater vognen.

Om å dra alene men overleve.

I niende måtte de tvinge meg. Jeg nektet i åttende, jeg nektet i tiende, men i niende tvang de meg og jeg tenkte javel det blir sikkert fint men hatet det. Det er bare noe som gjør at jeg vil holde meg langt unna. Kanskje er det maten, kanskje er det å sitte med fremmede, eller kanskje er det bare å måtte være med på ting jeg ikke vet hvordan man gjør.
I år derimot, hadde jeg fått for meg at jeg skulle dit. Ingen tvang meg. Ingen ble med meg. Jeg dro dit helt alene.
Helt alene. Lurte på hva som gikk av meg, hvordan det skulle gå.
Men alt er annerledes nå. I hodet mitt, så er alt annerledes i år, jeg har bestemt meg for at det skal være annerledes. Så annerledes at jeg kan dra på juleball, til og med alene. Noe i meg trodde at det skulle bli bra. Så jeg gjorde det, helt uten videre, for når jeg bestemmer meg for ting gjennomfører jeg selv om det føltes så rart å skulle dra dit alene.
Men jeg skulle altså dit alene. Uten noen. Ingen jeg kunne dra med. Og det... det er skummelt. Likevel sto jeg en halvtime før det offisielt begynte og skjønte at jeg kanskje måtte finne noe å ha på meg. Tok på en rosa og blå kjole som er for stor. Puttet en sommerfugl i håret og tok på høye hæler med rosa paljetter. Laget en drink. Tenkte at dette går fint.
Dukket opp da jeg visste at maten var over, for alene er det grenser for hva jeg tør være med på. Og kjolen skle ned og skoene datt av, sommerfuglen forsvant men det gikk bra, alt gikk bra. Jeg var alene, men verden, herregud, verden, de snakket med meg og danset med meg, jeg måtte ikke danse alene og det var så bra. Og han jeg har syntes er skummel og nærmest vært redd for i to år smilte og snakket med meg og er ikke skummel lengre, og hun som aldri vil snakke med noen ville faktisk snakke med meg, og de som alltid ser ut til å ikke kjenne meg kjente meg. Det var veldig mye bra. Og selv om jeg savnet noen å forholde meg til hele tiden, så var det greit å ikke ha noen for jeg hadde på en måte alle.
Juleball kan være greit. Til og med når man må dra dit alene og alle som kjenner deg lurer på hvordan du overlevde fordi det er ikke sånt du bruker å gjøre. Til og med da kan det være greit, for verden er fin og tar meg til seg og jeg trenger ikke passe inn for å passe inn, bare jeg dukker opp så duger det.
Nå er det ferie og i morgen skal jeg bade og fryse og tenke på hvor fin jula blir.

But I keep longing for what I had.

Mennesker overalt.


Det virker som ingen ser meg og at jeg kan bli dyttet overende når som helst, at de syns jeg er i veien og ikke passer inn, men så sier vilt fremmede "You look awesome!" og plutselig er de ikke så farlige, de er snille, men jeg vet ikke hva jeg skal si til de og før jeg vet ordet av det er de borte i mengden igjen. Det var mye sånt. Fremmede som snakker helt uten videre, sier at jeg må blunke og snakker om at de føler at hele regnbuen står foran dem. Generelt mange mennesker som festet seg i hukommelsen. Stjeler reker fra en baguett på flyplassen fordi jeg ikke ville kjøpe mat selv og tenker at dette blir en pause jeg trenger, men det jeg ikke tenkte på var at nå må jeg inn i virkeligheten igjen. Og mens jeg har vært borte har verden beveget seg videre uten meg. Selv om jeg tar pause tar ikke verden pause, og det er vanskelig å kaste seg på ting som er i bevegelse.





Men min verden har også beveget seg, mye mer enn noen forstår. 
Undergrunnen er noe av det fineste jeg har vært borti, og da jeg etter konserten ble del av en gruppe som klarte å dra tilbake dit vi kom fra begynte jeg nesten å gråte i to sekunder når ting ikke gikk som det skulle, men så tok jeg bare en annen linje og fant frem, for undergrunnen er enkel, ikke noe å gråte for, alt ordner seg og man kommer frem og jeg ville bare ta den helehele tiden. Menneskene der var helt andre mennesker enn jeg er vant til, mennesker som sier hei, hvor skal du og smiler til deg uten grunn, og da jeg skiftet klær i full fart på vei til konsert så syntes de ikke det var så rart som nordmenn hadde syntes, selv om damen ved siden av meg så ned og ikke ville bli lagt merke til i det hele tatt når folk så på meg mens jeg prøvde å få på meg buksa.







Å sitte i vinduet og bare se ut er noe av det fineste jeg vet, og en dag drar jeg til London for å se byen slik jeg vil se den, bare sitte i vinduet og se ut eller ta undergrunnen frem og tilbake. Da vil jeg ha det samme rommet jeg hadde nå selv om det var en kakerlakk i senga mi klokka halv fire på natta som gjorde at jeg lå lys våken og anspent i en time. Jeg vil sitte i det vinduet så lenge jeg makter. Jeg er alltid med folk som vil bevege seg og gjøre ting og kjøpe ting og ikke sitte rolig, det er alltid sånn at jeg nesten ikke får tid til å gjøre som jeg vil, men en dag drar jeg alle stedene jeg syns er fine og setter meg på en benk og ser på menneskene og skriver om de, det lover jeg at jeg skal, hvis ikke svikter jeg meg selv.





Det var globuser og kart over alt og jeg datt nesten om og personalet måtte be meg slutte å ta så mange bilder men National Geographic butikken er noe av det fineste jeg har vært borti og jeg var der lengelengelenge og bare så og satte meg i andreetasjen og så en film om små, fine dyr. Det er den fineste butikken i hele London.



Jeg har så mye å fortelle, det er så mye som har skjedd, så mange mennesker, det har vært en pause og et nytt liv og jeg føler at livet er over men det er det ikke og derfor er jeg våken nå for livet fortsetter i morgen og jeg må være klar til å kaste meg inn i det. Det er mer å si, jeg må bare få tid, og tid er mangelvare.
Verden har beveget seg, og jeg vet ikke hvilke konsekvenser det har for meg enda. Pause har vært bra men det slår meg at nå er virkeligheten her igjen og jeg har glemt hvordan den er.
Kontinuerlig bevegelse fremover er ikke så greit og jeg skulle ønske jeg kunne sette hele verden på pause, ikke bare mitt eget liv.
Men det kan jeg ikke.

When will I find where I fit in?

Geografi. Luft. Cirrus, kumulus, stratus, nimbostratus, altokumulus, kumulonimbus, det går i ett og jeg vet ikke hva det nederste laget i atmosfæren heter før det er for sent. Alt er for sent, men alt er tidsnok, blåmerkene forsvinner og jeg er ikke så sint og lei meg lengre, vil ikke ha nye blåmerker vil ikke ha vondt vil bare at alt skal være bra og det er det nesten.
Øynene, de er ikke i orden, sovet med de samme linsene tre ganger og det er ikke bra, ekkeltekkeltekkelt og ingenting hjelper men jeg kan ikke ta de av for jeg må se, dusjer og bruker hårkur, hårkur, det er helt rart at jeg gjør sånt bare fordi. Det er himla mye og jeg lager teppefort på badet igjen, ikke sov ikke sov ikke sov, men jeg sover, våkner og tror klokka er sju mens den er halv ett på natta, våkner og tror den er tre mens den egentlig er halv sju, ingen oversikt, det er så mye og jeg vet ikke i det hele tatt. Apatien har kommet på verst tenkelig tidspunkt og jeg spiser ting jeg ikke liker og hopper rundt og synger og glitrer og skjønner ingenting, I can't live my life always backing down, det går om og om igjen, don't believe a word they're telling to you. Jeg skulle spise en mandarin og det passet ikke å bruke så lang tid på den men jeg klarte ikke å ikke gjøre det og det var da jeg skjønte at jeg ikke har kontroll likevel, pust pust pust alt er i orden.
Intenst, bare noen dager, litt over en uke, så er alt over for en stund og da kan jeg forsvinne litt og samle meg, for ting er bra jeg har bare ikke tid til å merke det, overbevist. I helga drar jeg til London og jeg føler ingenting, gleder meg ikke gruer meg ikke, apatien har meg men jeg vet at det blir bra for det blir en pause fra alt samtidig som det ikke blir det.
Hei, du, alle, verden, jeg skulle ønske jeg forsto men jeg gjør ikke det, evig tankereise uten stopp, pause, pust, og videre igjen. Alt faller på plass, intenst og stressende og ødeleggende, men jeg klarer dette og det blir som det skal bli. Snart kan jeg tenke normalt igjen.

Verden glitrer.

Musikken ble skrudd av, globusene lyste og neglene mine glitrert. Det ble stille, og jeg skalv, om det var kulda som gjorde det eller tankene mine, det vet jeg ikke, men alt skalv, stemmen skalv, latteren jeg prøvde å skjule alt med, til og med den skalv. For tiden prøver jeg å redde hele verden, men ingen prøver å redde meg, og da, sakte men sikkert, når du bare ser andre og ikke deg selv, begynner ting å glitre og man føler seg uovervinnelig, som om man faktisk kan redde hele verden og ikke trenger å reddes selv. Det varer ikke for evig, men det duger en god stund.
Lys, mørke, kulde, varme, alt glir inn i hverandre for tiden og det er vanskelig å skille, ser ut vinduet og skjønner ingenting når det er sol og blå himmel, for det er så lenge siden jeg har sett det sist. Merker ikke om det er varmt eller kaldt, merker ikke om det er dag eller natt, jeg bare eksisterer i det uten å ense det helt til det skjer en forandring som er så drastisk at man bare må merke det.
Hele verden glitrer, det er slik det føles, glitter over alt, verden er et mørkt og grusomt sted men noen ganger glitrer den. Jeg har kjøpt julepynt med glitter på, neglelakken er den vakreste i verden og jeg drysser glitter i ansiktet før jeg forlater huset. Snøen lager de mest grusomme lydene jeg vet om, så vonde at jeg vil kaste meg ned og lukke øynene og forsvinne, men den glitrer i det minste, hele verden er glitter og glitter er glede.
Hodet mitt er helt rart men alt glitrer og jeg har det bra selv om hodet er tungt og leppene lilla og jeg får hjelp til å innse at det jeg mener når jeg sier at jeg vil være del av verden er at jeg vil ha tilhørighet. Verden glitrer og alt er bra og jeg forstår ikke hva jeg bekymrer meg sånn for.
Det er jo ingen grunn til det. Bare pust og smil.
Alt glitrer og jeg redder en verden jeg ikke helt har tilhørighet til.
Bare pust og smil. Så lenge verden glitrer går alt bra.

When I close my eyes.

Det er når alt som står i hodet på deg er at dette, det kan gjøre alt rett, det er da ting begynner å gå oppover. Det er da blåmerkene ikke gjør vondt, det er da du heller vil smile enn å gråte, det er da ingenting er så farlig så lenge den ene ideen går som den skal. Det er da alt plutselig blir bra. For alt er i orden nå, du har fiksa alt, alle menneskene, med de er alt bra, bare gjennomfør den ene lille tingen så blir alt bra med deg også.
Det er da du kan tenke at nå, nå la jeg meg flat igjen, og det er egentlig ikke greit, men jeg føler meg bedre når de tror det er det. Det er da alt er greit så lenge andre har det greit, og du skjønner at hvis du bare gjør alt rett igjen, så kan ting bli sånn som du syns de skal være. Og du har gjort alt rett, med menneskene, det går som du vil det skal. Hvis bare dette går som planlagt, så går alt som du vil det skal med deg også.
Så da setter du på introen til Skins og danser til den igjen og igjen mens du ler, du er så glad at du ler høyt uten grunn, glitterlimet tørker, post-it lappene er ferdige og du tenker at nå kan du bare legge deg og i morgen er alt i orden bare dette går som det skal.
Og da er det ikke så gøy når alt ikke går som det skal, når du sover for lenge, når bilen ikke starter, når du kommer og det er mennesker overalt, når engelsklæreren din spør om du venter på noen og du må si at du heller gjør det motsatte, når dere blir enige om at du syns det er viktig nok til å komme for sent til timen for, men du vet det, du kjenner det i hele kroppen, at det går ikke som det skal, og det er folk som ser deg, og noen timer etter er nesten alt borte og resten av dagen skjelver du.

Når det ikke går som planlagt er ikke ting så gøy. Men blir så himla glad av å planlegge, at det går bra. Å skjelve en stund etter det ikke går helt greit, det er verdt det. Jeg er glad. Og hei, jeg har gjort alt rett igjen, ting er som før, bare bedre, og jeg er så stolt, glad, men ikke så glad som jeg trodde jeg skulle være. Men det kommer, jeg vet det, for mamma kjøpte feil julekalender men jeg åpna luka likevel og klarer jeg det så klarer jeg alt.
Ting går bare oppover herfra.

hits