desember 2010

Smile for me now.

Jeg sier at vre alene ikke er det samme som vre ensom, menplutselig, flelsen tar over hele meg, jeg kjenner det med alle cellene i kroppen, at jeger alene og atjeg er ensom.
Katten p fanget er varm, han skjnner ikke hva det er nr jeg sier navnet hans og klemmer han for hardt,forstr ikke hva jeg tenker og fler, atjeg m handle for slutte tenke, forstr ikke nr jeg sier kom til han.Jeg har ikke bukse eller sokker p men gr ut i gangen ogtar en jakke, ny, frste gang den blir brukt, tar den p og sier kom til katten, lokker han med meg inn p badet hvor jeg pner vinduet. Kulden treffer meg som en vegg, det er uventet og jeg skvetter litt.Hvorfor vi ikke gr ut dren vet jeg ikke, jeg har en dr jeg kan bruke, i gangen var jeg s nr,den frer meg ut og ingen kan seg meg, ingen kan hre, meni dag fler jeg meg himla stygg og vil ikke ta sjanser,sjeg klatrer opp i vinduskarmen og sier kom, bli med meg,men katten forstr ikke, han skjnner ikke, ser p meg med store, forvirrede yne og blir ikke med meg.
Jeg snur ryggen tilog fttene mine treffer snen. Reiser meg opp og kjenner at det er vondt allerede, her er det ingen som gr, snen er urrt og litt hard men jeg synker ned i den og kjenner hvor fort jeg blir kald.Jeg har barejakke og underty p og legger meg ned, tenker at jeg skal lage en snengel, men metter kort tidlftebeina og ligge p jakkeryggen og skjerme meg selv fra snen.Beina hyt, strekker de s mye jeg kan mens jeg prver bevege hendene frem og tilbake og kjenner at snen mellom trne mine smelter og renner nedover. Det blir en halv engel, uten skikkelige bein, og med sm vinger som ikke utfolder seg helt, det er vanskelig nr man prver ikke rre snen med huden.
Jeg ser opp men ser ingenting, tenker ikke, i hodet mitt er det fyrverkeri og nr jeg da ligger ute i snen alene fler jeg meg ikke s ensom lengre, nr hodet mitt bestemmer seg for at noe, hva som helst, m gjres, s fungerer det noen ganger p rett mte. Jeg er ikke glad men jeg fler meg ikke ensom lengre, alt er jaget bort og jeg smiler og fler meg bedre, tilfreds, kanskje jeg kan sove i stedet for tenke, og da jeg etter en stund klatrer inn vinduet igjen tenker jeg at sokker, det er tingen, neste gang du tror du skal ut i snen uten videre skal du ta p sokker, men jeg vet at jeg ikke kommer til tenke s langt nr den tid kommer.
Og fttene mine lager dammer p gulvet, vte fotspor, vinduet knirker alt for hyt da jeg lukker det men jeg vet at ingen andre enn meg hrer. Fyrverkeriene i hodet er stille, nesten usynlige, men de er der,fine, sm tanker som spretter rundt s fort at jeg ikke fr tak i de og kan bli helt glad, men jeg merker at de er der et sted og det er bra nok. Ingen grunn til vre ensom og jeg puster.

Better off this way.

Det er ikke alltid man skjnner at man har vrt skikkelig delagt fr det begynner g over.
Da morfar begynte skulle lre meg totallsystemet mens han hadde store mengderkonjakk i omlpog jeg hadde rdvin i blodet skjnte jeg at n klarte jeg ikke mer, men jeg latet som jeg forsto og sa ja og greit og skjnner og s p mamma som for understreke at n er jeg flink og lar han forklare selv om jeg egentlig ikke makter hre. Men jeg inns liksom at det var over, og jeg inns at jeg har blitt eldre da jeg s p den enorme mengden sokker jeg har ftt, tenkte at det som egentlig er enda verre er at jeg hadde nsket meg de. Jeg har blitt eldre og ikke fr i r slr det meg at jeg har nsket meg sokker i for mange r, at jeg har blitt gamlere for fort.
Denne jula, s langt, har jeg vrt et helt annet menneske enn tidligere. Jeg pyntet ikke treet og jeg sto bare og s p Jan Ketil som spilte julenisse og tenkte at jeg ikke orket. Annerledes, ja, men ikke p rett mte.Jeg har aldri vrt s delagt i jula noen gang. Det var vondt.
S kom jeg hjem og kunne nesten ikke puste, og forsto, at jeg, der jeg satt p gulvet og prvde finne krefter til gjre noe, hadde begynt ta meg sammen igjen, og merket plutselig enda sterkere hvor tom jeg har vrt og hvor mye bedre jeg allerede var, men ikke bra. Helte ut posene med julegaver, sokker i en haug, ordbker i en annen og alt annet kjente jeg at jeg ikke orket ta stilling til,s sannheten er vel at jeg kom meg opp fra gulvet,sparket julegavene under senga ogtenkte at jegaldrivilse de igjen.
Men det skal jeg s klart. De skal ikke ligge der.Jeg m bare bli meg igjen.
Det er vrt fine dager, selv om jeg ikke husker s mye av de, men mennesker er ganske okei i jula. Det ermye sosialtfremover ogjeg gleder meg samtidig som jegikke orker i det heletatt.Jeg fikk en drmmerfanger og en nydelig klokke som jeg gr med rundt halsen, familien min elsker meg, spansklreren sier feliz navidad, vennene minensker meg god jul, jeg er nesten p beina igjen allerede og skal, vil og mvre oppegende resten av ret.
Noe annet finner jeg meg ikke i.

Jeg er lei for det, verden, at det virker som jeg er s teit og hpls, men jeg lover, alt er skikkelig bra og jeg er ikke s teit oghpls som jeg virker. Tankene er bare hplse noen ganger. Vet ikke hva jeg unnskylder, egentlig, men jeg vil bare... nei, herregud, jeg vet ikke. Noe i meg tror vel at siden det er jul skal man komme med alle mulig tilstelser og unnskyldninger til alle og enhver,jeg gjr det til alle jeg kjenner, og det er jo feil, men... nei.
God jul.

The holy stands alone.

Jeg pnet dra til ovnen og strakk hnda inn. Kjente at det var varmt. Tenkte at n, n er det p tide at du slutter tro at den hvite asken er glovarm. For de sa det. At nrdet er hvitt er det varmest. Og i ovnen var det bare s vidt flammer, og det var masse hvit aske. S jeg tok p den. Og den var varm. Men ikke s varm som de sa den skulle vre, ikke varmest av alt, ikke s varm som jeg har vrt redd for. S lukket jeg ovnsdra og hadde aske p hnda og snart aske p hele meg, og tenkte at vel, n, s har i det minste noe blitt fikset, og jeg trenger ikke riste ukontrollet mens jeg prver finne et sted gjre av megfr jegender opp p gulvet med trer og hikst og tenker at alt er hplst. For det er ingen grunn til tenke det, for ingenting er hplst og alt er egentlig bra.
Den hvite asken er ikke s varm, og hele meg er full av den, og dagen etter er det mel, mel i hele ansiktet og over alt, og jeg har ikke laget pepperkaker p flere r. Det er fint. Pynter de med melis og nonstop og fler meg liten og tenker at n gjr jeg det tante og bestemor brukte gjre nr jeg klipper opp plastposen for klemme ut melisen.



Men alt gr jo, og det blir fint, og det blir bra, og selv om vi glemmer det frste brettet i ovnen fles det bra nr alt er over med middels fine pepperkaker som vi egentlig ikke tenker spise. Vi har mel over alt men i kveld skal vi bare smile og alt skal vre bra.
Faren min ga meg den gule boblejakken sin, sa han var for gammel og at jeg kunne f den. Det fles rart, men den er varm og jeg bruker den selv om det er helt feil, og jeg fr hodepute og engelskordbok til jul og de spurte om jeg ville komme p julaften men jeg vil ikke. Jeg badet den 19. desember og kanskje jeg blir syk n, for det er kaldt, men det er jul, og denne jula skal bli annerledes, for i r er alt annerdeles, alt, det har vrt tanken hele skoleret, at alt skal vre annerledes, jeg skal vre annerledes, verden skal vre annerledes.
Ting fr ikke lov til ikke vre bra, for i hodet mitt er alt annerledes, og jeg har ikke klart overbevise om det de siste mnedene, men n, n er det jul.
Og da skal alt vre annerledes. Alt skal vre bra, og jeg skal vre glad og ikke bryte sammen en eneste gang.
For alt er annerledes i r.

Central line.

To sett hye hler kommer gende, og de stopper foran meg. Jeg sitter med haka p knrne, menseropp, og mter blikket til to smlig berusede jenter.De smiler og ler og sier ting jeg ikke forstr, og jeg blir usikker.
"Ilove your hair!" sier plutselig den ene mens hun gestikulerervillt med hendene.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, s jeg sier takk og holder en tommel opp, og de ler. Fortsetter snakke, om det er til meg ellerhverandre er jeg usikker p,men jeg reiser meg og smiler litt forsikitg,smetter inn i vogna som nettopp har stoppet og setter meg. Jentene setter seg p andre siden til venstre for megog begynner synge. De er franske, og synger hyt ogfalskt p en fransk sang jeg ikke forstr noe av, men jeg syns det er fint og tenker at det er bra noen gjr snn. Med jevne mellomrom ser de p meg, og jeg passer p smile tilbake og vre hyggelig selv om jeg er dd i kroppen og bare vil sovesovesove resten av livet.
To stasjoner senere kommer en gutt med bl jakke og feminine beinog en jente medblonde krllerp vogna og setter seg nesten rett ovenfor meg og rett ved siden av de to jentene som fremdeles synger. Gutten smiler til de, oser selvtillit og er rett ogslett et behagelig menneskejeg umiddelbart merker at jeg liker ha i nrheten,og jenta han er medvirker usikker og stille, men ser hele tiden p han og smiler. Hun er veldig forelska, og han er veldig avslappetnr det kommer til alt,oghar kanskje ikke skjnt at hun erforelskaenda.
Plutselig sier han noe til jentene som synger, og de stopper opp ogser sjokkert p han fordi han snakker fransk, fr de svarer.
"Do you speak french?" spr jenta han er med, minst like sjokkert som de franske jentene. Men han hrer ikke,fortsetter bare snakke med de, og det er tydelig at hun skulle gitt alt for vite hva de sier.
S begynner jentene synge igjen, men det er ikke en fransk sang, det er en engelsk en, og gutten synger med og gliser strre enn noen gang.
"Come on, you know the words, I can see it!" sier han til fyren som sitter ved siden av meg. Han svarer ikke, smiler bare litt, ser flau ut, og jeg skjnner at folk ikke skal synge p undergrunnen. Inni meg har jeg himla lyst til synge med, men jeg har aldri hrt sangen, og kan ikke teksten, selv om det ser ut til vre en slik sang alle skal kunne teksten p.
Gutten smiler og sitter tilbakelent og selvtilfreds derhan synger med de franske jentene, og jenta han er med smiler litttrist, som om det er helt utenkelig at han ikke har fortalt henne at han snakker fransk. Han ber henne aldri om vre med synge, som om han ser alle andre enn henne, ikke syns det er vits i be henne synge fordi han vet hun ikke kommer til gjre det,og han er s himla utadvendt og bare... til stedet og levende at jeg m smile nr jeg ser p han.
Plutselig ser han p meg, og smiler oppmuntrende.
"Sing! You know the words, I can tell by the way you're smiling!" Jeg rister p hodet, smiler unnskyldene og skulle intenst nske jeg kunne sangen, intenstintenstintenstmen jeg gjr ikke det. Han ser ikke ut til tro p meg.
"Seriously, you know this song! Come on."
"No, really, I don't," sier jeg og ser ned p hendene mine. Har lyst til forklare, si at jeg er norsk, si at jeg virkelig vil synge p undergrunnen, bare ta en annen sang, en jeg kan, s skal jeg synge hyest av alle, lover!
Men jeg forklarer ikke. Det er ikke vits i forklare, for han snakker med de franske jentene igjen, og nr jeg ser opp merker jeg at det er meg de snakker om. Den ene jenta peker p hret sitt og holder opp en tommel, og jeg forstr at de snakker om samtalen vi hadde fr vi gikk ombord.
De merker at jeg ser p de, og den ene jenta prver f frem noe, men er ikke stdig nok i engelsk til at jeg forstr, det er for mye fransk inni setningene til at jeg henger med.
"She's saying that she loves your hair," oversetter den andre. Fransk pike nummer en fortsetter snakke, og gutten smiler og jentamed de blonde krllene ser p smilet hans.
"And that she loves your makeup as well." De signaliserer at jeg m blunke, s det gjr jeg, og de gisper henrykt og pike nummer en fortsetter snakke.
"Really, she just loves you! Well, not in that way, just... everything about you!" Gutten ler og nikker, sier seg enig, og jeg smiler til de alle, sier takk, koselig, fint, dere er ste, usikker p hva mer jeg skal si, redd for virke frekk og uhflig og overlegen som alle de andrei vognaer, de gjr det klart at de syns det er flaut og ubehagelig med folk som synger og snakker med fremmede, men jeg vil ikke vre de og jeg vil at det skal vite det, at jeg ikke er snn, at jeg vil vre med og syns det er fint at de synger p undergrunnen og smiler og ler.
Menjeg vet ikke hva merjeg skal si, jeg bare smiler, og de smiler, ogdesnakker litt mer p fransk, fr de begynner synge den franske sangen igjen.
"So... you know how to speak french?" prver jenta med krlleneseg p igjen, og stasjonen min er her, jeg reiser meg, snur meg mot de fr jeg gr, og de franske jentene og gutten vinker til meg i det jeg forlater vognen.

Om dra alene men overleve.

I niende mtte de tvinge meg. Jeg nektet i ttende, jeg nektet i tiende, men i niende tvang de meg og jegtenkte javel det blir sikkert fintmen hatet det.Det erbare noesom gjr at jeg vil holde meg langt unna. Kanskje er det maten, kanskje er det sitte med fremmede, eller kanskje er det bare mtte vre med p ting jeg ikke vet hvordan man gjr.
Ir derimot, hadde jeg ftt for meg at jeg skulle dit. Ingen tvang meg. Ingen ble med meg. Jeg dro dit helt alene.
Helt alene. Lurte p hva som gikk av meg, hvordan det skulle g.
Men alt er annerledes n. I hodet mitt, s er alt annerledes i r, jeg har bestemt meg for at det skal vre annerledes. S annerledes at jeg kan dra p juleball, til og med alene. Noe i meg trodde at det skulle bli bra. S jeg gjorde det, helt uten videre, for nr jeg bestemmer meg for ting gjennomfrer jeg selv om det fltes s rart skulle dra dit alene.
Men jeg skulle altsdit alene. Uten noen. Ingen jeg kunne dra med. Og det... det er skummelt. Likevel sto jeg en halvtime fr det offisielt begynteog skjnte at jeg kanskje mtte finne noe ha p meg. Tok p en rosa og bl kjole som er for stor. Puttet en sommerfugl i hret og tok p hye hler med rosa paljetter. Laget en drink. Tenkte at dette gr fint.
Dukket opp da jeg visste at maten var over, for alene er det grenser for hva jeg tr vre med p. Og kjolen skle ned og skoene datt av, sommerfuglen forsvant men det gikk bra, alt gikk bra. Jeg var alene, men verden, herregud, verden, de snakket med meg og danset med meg, jeg mtte ikke danse alene og det var s bra. Og han jeg har syntes er skummel og nrmest vrt redd for i to r smilte og snakket med meg og er ikke skummel lengre, og hun som aldri vil snakke med noen ville faktisk snakke med meg, og de som alltid ser ut til ikke kjenne meg kjente meg. Det var veldig mye bra. Og selv om jeg savnet noen forholde meg til hele tiden, s var det greit ikke ha noen for jeg hadde p en mte alle.
Juleball kan vre greit. Til og med nr man m dra dit alene og alle som kjenner deg lurer p hvordan duoverlevde fordi det er ikke snt du bruker gjre. Til og med da kan det vre greit, for verden er fin og tar meg til seg og jeg trenger ikke passe inn for passe inn, bare jeg dukker opp s duger det.
N er det ferie og i morgen skal jeg bade og fryse og tenke p hvor fin jula blir.

But I keep longing for what I had.

Mennesker overalt.


Det virker som ingen ser meg og at jeg kan bli dyttet overende nr som helst, at de syns jeg er i veien og ikke passer inn, men s sier vilt fremmede "You look awesome!" og plutselig er de ikke s farlige, de er snille, men jeg vet ikke hva jeg skal si til de og fr jeg vet ordet av det er de borte i mengden igjen. Det var mye snt. Fremmede som snakker helt uten videre, sier at jeg m blunke og snakker om at de fler at hele regnbuen str foran dem. Generelt mange mennesker som festet seg i hukommelsen. Stjeler reker fra en baguett p flyplassenfordi jeg ikke ville kjpe mat selv og tenker at dette blir en pause jeg trenger, men det jeg ikke tenkte p var at n m jeg inn i virkeligheten igjen. Og mens jeg har vrt borte har verden beveget seg videre uten meg. Selv om jeg tar pause tar ikke verden pause, og det er vanskelig kaste seg p ting som er i bevegelse.





Men min verden har ogs beveget seg, mye mer enn noen forstr.
Undergrunnen er noe av det fineste jeg har vrt borti, og da jeg etter konserten ble del av en gruppe som klarte dra tilbake dit vi kom fra begynte jeg nesten grte i to sekundernr ting ikke gikk som det skulle, men stok jeg bare en annen linje og fant frem, for undergrunnen er enkel, ikke noe grte for, alt ordner seg og man kommer fremog jeg ville bare ta den helehele tiden. Menneskene der var helt andre mennesker enn jeg er vant til, mennesker som sier hei, hvor skal du og smiler til deg uten grunn,og da jeg skiftet klr i full fart p vei til konsert s syntes de ikke det var s rart som nordmenn hadde syntes, selv om damen ved siden av meg s ned og ikke ville bli lagt merke til i det hele tatt nr folk s p meg mens jeg prvde f p meg buksa.







sitte i vinduet og bare se ut er noe av det fineste jeg vet, og en dag drar jeg til London for se byen slik jeg vil se den, bare sitte i vinduet og se ut eller ta undergrunnen frem og tilbake.Da vil jeg ha det samme rommet jeg hadde n selv om det var en kakerlakk i senga mi klokka halv fire p natta som gjorde at jeg l lys vken og anspent i en time. Jeg vil sitte i det vinduet s lenge jeg makter. Jeg er alltid med folk som vil bevege seg og gjre ting og kjpe ting og ikke sitte rolig, det er alltid snn at jeg nesten ikke fr tid til gjre som jeg vil, men en dag drar jeg alle stedene jeg syns er fine og setter meg p en benk og ser p menneskene og skriver om de, det lover jeg at jeg skal, hvis ikke svikter jeg meg selv.





Det var globuser og kart over altog jeg datt nesten om og personalet mtte be meg slutte ta s mange bilder men National Geographic butikken er noe av det fineste jeg har vrt borti og jeg var der lengelengelenge og bare s og satte meg i andreetasjen og s en film om sm, fine dyr. Det er den fineste butikken i hele London.



Jeg har s mye fortelle, det er s mye som har skjedd, s mange mennesker, det har vrt en pause og et nytt liv og jeg fler at livet er over men det er det ikke og derfor er jeg vken n for livet fortsetter i morgen og jeg m vre klar til kaste meg inn idet. Det er mer si, jeg m bare f tid, og tid er mangelvare.
Verden har beveget seg, og jeg vet ikke hvilke konsekvenser det har for meg enda. Pause har vrt bra men det slr meg at n er virkeligheten her igjen og jeg har glemt hvordan den er.
Kontinuerlig bevegelse fremover er ikke s greit og jeg skulle nske jeg kunne sette hele verden p pause, ikke bare mitt eget liv.
Men det kanjeg ikke.

When will I find where I fit in?

Geografi. Luft. Cirrus, kumulus, stratus, nimbostratus, altokumulus, kumulonimbus, det gr i ett og jeg vet ikke hva det nederste laget i atmosfren heter fr det er for sent. Alt er for sent, men alt er tidsnok, blmerkene forsvinner og jeg er ikke s sint og lei meg lengre, vil ikke ha nye blmerker vil ikke ha vondt vil bare at alt skal vre bra og det er det nesten.
ynene, de er ikke i orden, sovet med de samme linsene tre ganger og det er ikke bra, ekkeltekkeltekkelt og ingenting hjelper men jeg kan ikke ta de av for jeg m se, dusjer og bruker hrkur, hrkur, det er helt rart at jeg gjr snt bare fordi. Det er himla mye og jeg lager teppefort p badet igjen, ikke sov ikke sov ikke sov, men jeg sover, vkner og tror klokka er sju mens den er halv ett p natta, vkner og tror den ertre mens den egentlig er halv sju, ingen oversikt, det er s mye og jeg vet ikke i det hele tatt. Apatien har kommet p verst tenkelig tidspunkt og jeg spiser ting jeg ikke liker og hopper rundt og synger og glitrer og skjnner ingenting, I can't live my life always backing down, det gr om og om igjen, don't believe a word they're telling to you. Jeg skulle spise en mandarin og det passet ikke bruke s lang tid p den men jeg klarte ikke ikke gjre det og det var da jeg skjnte at jeg ikke har kontroll likevel, pust pust pust alt er i orden.
Intenst, bare noen dager, littover en uke, s er alt over for en stund og da kan jeg forsvinne litt ogsamle meg, for ting er bra jeg har bare ikke tid til merke det, overbevist.I helga drar jeg til London og jeg fler ingenting, gleder meg ikke gruer meg ikke, apatien har meg men jeg vet at det blir bra for det blir en pause fra alt samtidig som det ikke blir det.
Hei, du, alle, verden, jeg skulle nske jeg forsto men jeg gjr ikke det, evig tankereise uten stopp, pause, pust, og videre igjen. Alt faller p plass, intenst og stressende og deleggende, men jeg klarer dette og det blir som det skal bli. Snart kan jeg tenke normalt igjen.

Verden glitrer.

Musikken ble skrudd av, globusene lyste og neglene mine glitrert. Det ble stille, og jeg skalv, om det var kulda som gjorde det eller tankene mine, det vet jeg ikke, men alt skalv, stemmen skalv, latteren jeg prvde skjule alt med, til og med den skalv.For tidenprver jeg redde hele verden, meningen prver redde meg, og da, sakte men sikkert, nr du bare ser andre og ikke deg selv, begynner ting glitre og man fler seg uovervinnelig, som om man faktisk kan redde hele verden og ikke trenger reddes selv. Det varer ikke for evig, men det duger en god stund.
Lys, mrke, kulde, varme, alt glir inn i hverandre for tiden og det er vanskelig skille, ser ut vinduet og skjnner ingenting nr det er sol og bl himmel, for det er s lenge siden jeg har sett det sist.Merker ikke om det er varmt eller kaldt, merker ikke om det er dag eller natt, jeg bare eksisterer i det uten ense det helt til det skjer en forandring som er s drastisk at man bare m merke det.
Hele verden glitrer, deter slik det fles, glitter over alt, verden er et mrkt og grusomt sted men noen ganger glitrer den.Jeg har kjpt julepynt med glitter p, neglelakken er den vakreste i verden og jeg drysser glitter i ansiktet fr jeg forlater huset. Snen lager de mestgrusomme lydene jeg vet om, s vonde at jeg vil kaste meg ned og lukke ynene og forsvinne, men den glitrer i det minste, hele verden er glitter og glitter er glede.
Hodet mitt er helt rart men alt glitrer og jeg har det bra selv omhodet er tungt og leppene lilla ogjegfr hjelp til innse at det jeg mener nr jeg sier at jeg vil vre del av verden er at jeg vil ha tilhrighet. Verden glitrer og alt er bra og jeg forstr ikke hva jeg bekymrer meg snn for.
Det er jo ingen grunn til det. Bare pust og smil.
Alt glitrer og jeg redder enverden jeg ikke helt har tilhrighet til.
Bare pust og smil. S lenge verden glitrer gr alt bra.

When I close my eyes.

Det er nr alt som str i hodet p deg er at dette, det kan gjre alt rett, det er da ting begynner g oppover. Det er da blmerkene ikke gjr vondt, det er da du heller vil smile enn grte, det er da ingenting er s farlig s lenge den ene ideen gr som den skal. Det er da alt plutselig blir bra. For alt er i orden n, du har fiksa alt, alle menneskene, med de er alt bra, bare gjennomfr den ene lille tingen s blir alt bra med deg ogs.
Det er da du kan tenke at n, n la jeg meg flat igjen, og det er egentlig ikke greit, men jeg fler meg bedre nr de tror det er det. Det er da alt er greit s lenge andre har det greit, og du skjnner at hvis du bare gjr alt rett igjen, s kan ting bli snn som du syns de skal vre. Og du har gjort alt rett, med menneskene,det gr som du vil det skal.Hvis bare dette gr som planlagt, s gr alt som du vil det skal med deg ogs.
S da setter du p introen til Skins og danser til den igjen og igjen mens du ler, du er s glad at du ler hyt uten grunn,glitterlimet trker, post-it lappene er ferdige og du tenker at n kan du bare legge deg og i morgen er alt i orden bare dette gr som det skal.
Og da er detikke s gynr alt ikke gr som det skal, nr du sover for lenge, nr bilen ikke starter, nr du kommer og det er mennesker overalt, nr engelsklreren din spr om du venter p noen og du m si at du heller gjr det motsatte, nr dere blir enige om at du syns det er viktig nok til komme for sent til timen for, men du vet det, du kjenner det i hele kroppen, at det gr ikke som det skal, og det er folk som ser deg, og noen timer etter er nesten alt borte og resten av dagen skjelver du.

Nr det ikke gr som planlagt er ikke ting s gy. Men blir s himla glad av planlegge, at det gr bra. skjelve en stund etter det ikke gr helt greit, det er verdt det.Jeg er glad. Og hei, jeg har gjort alt rett igjen, ting er som fr, bare bedre, og jeg er s stolt,glad,men ikke s glad som jeg trodde jeg skulle vre. Men det kommer, jeg vet det, for mamma kjpte feil julekalender men jeg pna luka likevel og klarer jeg det s klarer jeg alt.
Ting gr bare oppover herfra.

hits