desember 2012

This past year.

Hei verden! Nyttårsaften, og alle hjerter gleder seg? Alle disse menneskene som drikker seg fulle, og alle disse nyttårsforsettene da, for ikke å glemme. Jeg har ingen nyttårsforsetter, jeg liker ikke det der opplegget. Er mer for at om du skal endre noe, så kan du gjøre det når som helst. Trenger ikke et nytt år som en unnskyldning.

Uansett, dette er jo, som dere sikkert skjønte, et sånt oppsummeringsinnlegg av 2012. Og hva skal jeg si da? Det har vært okei. Kattesnakk og Kråkesølvsnakk og en god del bra mennesker og mye sol. Jeg vet rett og slett ikke hva mer jeg skal si enn det. Det er så vanskelig å skulle si alt som har vært, det går liksom i ett og jeg glemmer. Men alt i alt har dette året vært veldig likt det forrige, som kanskje er bra og kanskje er dårlig, jeg vet ærlig talt ikke. Det har vært stabilt, kanskje litt for stabilt. Men ja, jeg slenger ut noen bilder fra året som har vært, litt representasjon av det gode. Noen har vært postet her før, men det får så være. Tror ærlig talt det går bra, gitt.

 






















Der har du det, mitt 2012 kort oppsummert. For en klisje, altså. Men ett bra år, det var det vel.

Nå drikker jeg sjampanje og har på en glitrende kjole, slik det skal være. Jeg håper 2013 behandler dere alle pent, for det fortjener dere.

Virkelig, godt nyttår, verden.

Jul.

Så var romjula i gang. Alle disse planene og alle disse tankene, det er til å bli gal av.

På julaften satt jeg lenge i nattbuksa og så på tv, jeg spiste ingen skikkelig frokost, drakk bare en kopp te og spiste et kokt egg. Så på Timmy Gresshoppe og gikk i dusjen, prøvde å finne ut hva jeg skulle ha på meg, du vet, slik det gjerne er. Og under julemiddagen sitter jeg atter en gang med grønnsakene mine, de spør om de skal sende ribbe men jeg kommer aldri til å like ribbe og det er nok like greit. Og under treet er det flere gaver til meg enn man skulle tro, det er dette med å bli eldre og at det blir færre og færre gaver, men jeg syns det er ganske bra enda. Noen himla fine smykker, fat til serviset mitt, åtte bøker, varme ullsokker og en god del annet fint lå pakket inn, jeg klager ikke. Det er bra, glassene med rødvin og likør går rolig ned. I senga senere ser jeg en film med Donald Duck og er våken alt for lenge. Skriver på noe som ikke er en kjærlighetshistorie og tenker for mye. Snart er det et nytt år, og hva skjer da? Sannsynligvis er ingenting annerledes, selv om jeg stadig tenker at det skal være det.

Jeg gir dere et bilde av meg, en av disse klassiske julebildene poserende foran juletreet, og håper dere hadde en fin julaften.



Og nå? Nå skal jeg være del av verden resten av jula, ikke verst. Leve litt, ikke sant.

God jul, verden. Jeg liker dere.

Supernova.

Det er deilig å våkne til et kaldt rom og snø ute etter å ha drukket, selv om klokka er åtte når jeg ikke får sove mer. Jeg heller i meg vann med isbiter og drømmer om softis, som jeg alltid gjør, men det er så mye lettere nå enn om sommeren, det der med å føle seg bra igjen. Dagen etter å ha drukket må jeg alltid ha det så kaldt jeg bare kan. Begynte dagen med kaldt vann og Brødrene Dal på NRK, da kan jeg jo ikke klage. Sitter fremdeles i nattbuksa og sløver litt til, før jeg skal lage kokosmakroner og den slags. Men det var en bra kveld, og jeg kommer til å leve godt på det.

Kjolen min var rosa og jeg hadde krøllet håret, de er der såvidt enda, krøllene. Rosa sko med paljetter på beina og sjampanje i veska. Jeg tok ingen bilder av meg, det angrer jeg på, men jeg lover at jeg var fin (de sa det til meg, mange. At jeg var fin og veldig meg). Og jeg kom, gikk målrettet, satte meg ned ved et bord og alt var bra. Jeg var denne modige, selvsikre jenta som ikke er redd for å gjøre noe galt. Pop, fikk åpnet flasken, og jeg var så spandabel og tenkte at dette, det er akkurat slik jeg hadde sett for meg.

Og hvor mange venner har ikke jeg? Jeg har så mange venner at jeg aldri måtte være alene, det var slik det føltes. Og kanskje er vi ikke BFFs, kanskje er vi ikke venner slik man vanligvis bruker ordet, men vi snakket, vi lo og vi danset, jeg og alle disse menneskene, og det er jo et slags vennskap, er det ikke? Det er sånt som det, å ha noen å snakke med, danse med, det er alt jeg ber om, og jeg fikk det.

Ute var det alt for kaldt for meg, jeg hadde ikke jakken på men jeg trengte så sårt luft og samtaler. Inne spilte musikken og jeg orket ikke rope. Alle disse guttene med dressjakkene sine, aldri har jeg misunnet de mer, så deilig det måtte være å ha noe som dekket armene. Dere, kan ikke dere stå som en sånn liten vegg foran meg så vinden ikke blåser på meg slik at jeg kanskje overlever? Og mennesker, de er så okei. Jeg blir alltid helt over meg over hvor hyggelige de kan være, hvor mye fint de kan si og gjøre. Og disse unnskyldningene, guttene jeg gikk med på ungdomsskolen som hatet meg, som sier at de syns det er tøft at jeg turte på den tiden, å være meg, selv om jeg var alene hver dag. Og kanskje begynte jeg å gråte, kanskje gjorde jeg det, men av og til er det slik det blir.

Det var så mange jenter uten skoene på, men jeg beholdt de høye hælene og jeg danset og danset og danset. Alene og med hvem enn som ville (og det var mange som ville, så fint), det er så innmari bra og jeg fikk vondt i beina. Ble kysset på kinnet og hånda flere ganger, følte meg så innmari bra. Disse menneskene, er det ikke rart å tenke på at de kan være så greie mot meg og si så mye fint til meg, og hvordan jeg likevel kan være redd for at de ikke liker meg.

Jeg ble invitert på nachspiel, men jeg dro ikke. Men jeg ble invitert, og det er det som er viktig. Fy faen, verden altså.

Julenovelle 2.

(Takk for all fin respons på den forrige. Manner meg opp til en til, selv om den ikke er helt som jeg vil. Flink.)

 

Er det ikke typisk at det alltid er dette som skjer. Det er litt over en uke til julaften og hun er ute, skjerfet godt pakket rundt halsen og hanskene på. Det er denne panikken som griper fatt de siste dagene før jul, alle julegavene man har hatt god tid på å ordne har man plutselig ikke så god tid på likevel. Så hun haster ut døra, det er lørdag og hele resten av byen har tenkt det samme som henne.

I gågata er det haugevis av julepynt, slik det stadig er i jula. Lysene på trærne er ikke så synlige nå, det er knapt med snø og det lille som er har sluttet å være hvitt, det har blitt grå sørpe som ligger i veikanten. Hun finner ingen julestemning, hun har ikke tid, og hun skulle ønske hun hadde tid til å bare slappe av. Lage kaker og kakao og lese en god bok i sofaen. Men det er ikke slik det er, for det må vaskes og ryddes og ikke minst kjøpes gaver.

Hvor mange julegaver er det hun trenger nå? Det er to onkler, to par besteforeldre, tre venninner, fire søsken og deres til sammen syv barn, og foreldrene hennes, for ikke å glemme foreldrene hennes... det er alt for mange. Hun gjør en mental oppramsing og innser at hun ikke har tenkt godt nok gjennom dette. Hvem skal egentlig ha gaver, og hva skal hun egentlig gi? Det er slik hvert år, hun vet ikke noe som helst, og hun skriver aldri lister selv om hun burde. Det er flere vintre siden hun syntes det var gøy å handle julegaver.

Timene går. Føttene hennes verker og hodet er fullt, hvem mangler nå, hva skal kjøpes, har jeg alle posene, hvor er lommeboken? Alle menneskene rundt henne haster på samme måte, alle disse gavene som må ordnes i full fart fordi julen nærmer seg med stormskritt, det er ingen som føler de har tid og krefter og likevel er de alle her. Hun får stadig flere poser å holde styr på og tenker at nå, snart, er hun ferdig.

Hun setter seg ned på en benk. Ser på klokka, den er snart seks, og hun tenker at hvis hun er kjapp nå så kan hun rekke neste buss hjem. Hun prøver å huske om det er noen hun ikke har kjøpt gave til enda, men kommer ikke på noen. Hun er ferdig, beslutter hun, og bestemmer seg for å rekke bussen. Hun er sliten og vil hjem, mens hun haster til bussen er hun glad for å være ferdig med det hele. Problemet dukker opp i det hun er fremme ved bussen og skal til å finne frem busskortet, for da blir hun oppmerksom på at det er noe som mangler.

Hvor var jeg sist, tenker hun. For det som mangler er alle posene. Og hvor var hun sist? Hvilken butikk gikk hun inn på, ved hvilken hylle satte hun alle posene ned og gikk videre uten å ta de med? Hun har ikke en eneste julegave med seg til bussholdeplassen. Så står hun der, bussen skal gå, gavene er borte, og hun trekker seg tilbake til busskuret og ser bussen kjøre. Sitter der apatisk og prøver å tenke. Hvor satte hun alt fra seg?  

Hun går tilbake til benken hvor hun nettopp tok pause, det er der de burde være. Men det er de ikke. Så klart er de ikke det. Det er en stappfull storby, ingen lar poser fulle av ting stå alene særlig lenge. Likevel prøver hun å følge sporene sine, tenke på hvor hun kan ha gjort av alt. Føttene verker enda mer og hun klarer ikke tenke, vil ikke tenke, for hvis hun tar det innover seg kommer hun til å gråte.

En drøy halvtime senere sitter hun på bussen hjem. Det blir hjemmelagde julegaver i år, tenker hun. Det blir konfekt og syltetøy. De får bare leve med det, for nå er det nok. Alle pengene og alle gavene, hun prøver å ikke tenke på det, holder tårene tilbake så godt hun kan.

Vel hjemme setter hun seg i sofaen. Panelovnen er ikke på og det er kaldt. Stirrer ut i lufta. Puster ut, puster inn. Gjentar. Så rotet hun altså bort gavene. Det går greit. Det er sånt som skjer, og hva hadde hun egentlig kjøpt uansett? En bok her, en konjakk der, det går bra. Hun finner på noe annet, tenker hun. Det går bra. Kanskje det blir bedre med hjemmelagd, noen kjeks og konfektbiter? Hun tenker at det kanskje er like fint. Og sakte men sikkert slipper apatien taket. Hun reiser seg og skrur på ovnen. Setter på høyttalerne og setter på den fineste julesangen hun vet av, når hørte hun sist på den? Det er alt for lenge siden. Mens musikken spiller og temperaturen begynner å stige, tenker hun at livet er okei likevel.

Ute begynner det å snø. Hun går på kjøkkenet og begynner å bake.

 

It's that time of year when the world falls in love.

Det har vært en kald helg, det er denne vinteren som har kommet for å bli en stund. Jeg har vært mye ut og gått føles det som, vært innom butikker og gått til og fra busser. Kler på meg så jeg ikke skal fryse ute og er alt for varm når jeg går rundt inne. Men er ferdig med julegavene og godt er det. Trondheim by var fin som alltid, vannet i fjorden så sort ut i kulda, det var glatt og folksomt, det er slik det blir. Butikkene spilte julesanger og det var haugevis med tilbud, 25 % her og 20 % der. Mange forskjellige juleteer å få kjøpt, jeg er stadig på jakt etter en skikkelig god julete, så om noen har noen tips tar jeg gjerne i mot. Ingen av de jeg har prøvd så langt holder mål, syns jeg. Er nok fordi jeg er ganske kresen på te. 

På bussen var det en bussjåfør jeg aldri har sett før, nordlending, innmari søt dialekt, ble litt forelsket med det samme og tok meg i å håpe at han skal være fast på den bussruta. Var flink, ikke en av disse som bruker fem minutter på å få ordnet billetten min, de er det så mange av. Det er rart at jeg, som egentlig hater å ta buss, skal være nødt til å finne meg en kjæreste som bor på enden av ei bussrute slik at jeg må ta buss hele tiden.



Vasker gulv og vinduer. Tar endelig oppvasken, det er disse glassene som samler seg opp, nå står de på kjøkkenbenken og renner av seg, snart skal jeg sette de inn i skapet(men jeg kommer ikke til å gjøre det, kanskje i morgen). Gjemmer meg i varme tepper og tusler rundt i tøfler, gulvet mitt er så kaldt. En gang hadde jeg en venn som la igjen et par sko hos meg så han kunne bruke de når han var her fordi han syntes gulvet var så kaldt. Etter en stund sluttet han å komme, og jeg kastet skoene hans. Det er sånt som er rart å tenke på. 

Katten har begynt å ligge på fanget, noe jeg har ventet en stund på. Han har endelig blitt så stor at han har tid til å kose, det gjør meg skikkelig glad. Få ting som er bedre enn en varm katt i vinterkulda, selv om han fremdeles er for liten og tynn til å gi skikkelig varme. Varmer hjertet da, kan man si det?



Andre søndag i advent, tida går fort. Har kjøpt meg rådyr, er de ikke innmari fine? Liker ikke alt det røde og alle nissene og sånt til jul, liker dyr og snøkrystaller mye bedre. Heldigvis finnes det julepynt for en hver smak, dette forbrukersamfunnet er fint på den måten. Hører på julesanger og tenner store mengder stearinlys, det er slik kveldene er. Blåser de ut og skrur av musikken, men det blir ikke stille, sangene går på repeat i hodet mitt men tankene spinner likevel.

Julenovelle.

Den observante vet kanskje at jeg har hatt skrivesperre siden april. Enkelt og greit. Men nå, i det desember begynte, fikk jeg en intens trang til å skrive julenoveller, av alle ting (Hva er det med meg og plutselig like jula så godt?).  Så det er det jeg har gjort, og fremdeles gjør, selv om jeg ikke har tid i det hele tatt (Skal egentlig lese kjemi i kveld, men utsetter og utsetter), og jeg akter (herregud hva går det av meg) å poste noen her. Fordi jeg trenger det, jeg må manne meg opp, jeg må ha tro på at noe av det jeg skriver duger, selv om jeg føler de ikke holder mål. Bare noen små, korte og helt greie, ikke sant. Tenkte at det er bra for meg, det er min blogg og jeg gjør som jeg vil, alt det der. Og jeg håperhåper noen gidder å lese, selv om det er ikke er så mange som leser her, og at noen kanskje vil like det.

Derfor avslutter jeg altså dagen i dag med å poste en liten novelle jeg skreiv i helga, og så håper jeg det går greit.



Kulda har grepet fatt. Det er som om det er noe med desember, at det er en automatikk i det, tenker han. Dagen før gikk han kledd i en tynn høstjakke, men nå, første desember, har temperaturen sunket betraktelig. Det er som om været følger med på månedsskiftet, at universet har bestemt at det skal være sånn. Kanskje er det mentalt, han innser det, at det kanskje bare er noe i hodet hans som gjør at han føler det har blitt kaldere. Men gradestokken er enig, det er kaldere enn i går.

Så han finner frem vinterskoene, de varmeste han har, og han finner frem lue, hansker og skjerf. Vinteren er her, men det er ingen snø enda. Likevel fryser det til i nesa hans når han går ut, slik at han må gjemme seg inni skjerfet så godt han bare kan. Etter hvert som han puster blir det varmt og fuktig i skjerfet, det renner fra nesa hans nå, det finnes virkelig ingen mellomting. Det går bra, tenker han. Det gjør ingenting, for det er bedre enn å være iskald i hele ansiktet. Han holder en pose i hver hånd og merker at hanskene ikke er varme nok, hvordan kan det ha seg at det finnes folk som går rundt med slike hansker som mangler fingertupper om vinteren? Det ser jo så kult ut, men han kunne aldri gjort det. Kanskje de er varmere enn oss andre, tåler mer, har fingre som aldri blir kalde.

«Trodde nesten ikke du skulle komme, jeg.» Etter en liten stund ute i kulda står han i døråpningen og veit at hun ikke bare hadde trodd, men nærmest hadde håpet han ikke skulle komme. Han veit jo at han er litt sein, men det gjør ikke noe. Han er tidsnok likevel, selv om hun gir uttrykk for at han er alt for sein. Etter noen sekunder, kanskje noen sekunder for mye, slipper hun han inn.
«Klart jeg kommer. Det ble bare litt seint før jeg fikk tid til å komme meg avgårde.»
«Du vet han ble bekymra for at du ikke skulle komme? Du må komme tidligere, dette er alt for sent.» Han veit jo det. Han burde vært der i dag tidlig, for det er jo sånn det skal gjøres. Men han er her nå, det er fremdeles første desember og han er ikke for sein. Han sier ingenting, tar av skoene og hun sukker oppgitt.

På kjøkkenet står det kakerester og oppvasken har hopet seg opp på benken. I det han kommer inn i rommet ser to trøtte øyne opp på han, før de våkner til liv.
«Du kom!» To tynne hender slenges rundt midja hans, og han tenker at før eller siden vil de være like høye. Hun står i utkanten av rommet, som om hun ikke vil være der men ikke vil gå. Han setter seg ned på huk, smiler til guttungen og holder opp de to store posene han har med. Øynene gnistrer, herregud, den gutten, og han tar seg i å være redd for at gutten ikke skal like det.

Ut av den ene posen tar han en av de største gavene. Gutten tar gladelig i mot, en river ikke opp papiret, nei, han åpner det rolig og forsiktig, for han har ikke hastverk. Dette har de gjort før. Guttungen er ni nå, og dette har skjedd hver første desember siden han var fem. Det er sånn livet er, og guttungen vet at det er en gave til i dag, og en i morgen, og en dagen etter. Det er ingen grunn til å ha hastverk.

«Sånn, da er det på tide at du finner senga. Si farvel til pappa.» Hun kommer inn på kjøkkenet, begge gavene er åpnet og han veit det er på tide å dra igjen. Han gir guttungen en klem, pakker seg inn i skjerfet igjen og går mot utgangsdøra. Hun låser døren når han er ute, og kulda stikker i ansiktet.

Noen ganger, så føles det ikke som det er noen vits, spesielt disse dagene når hun så tydelig gleder seg til han drar sin vei. Men sønnen, som har bursdag første desember, gjør at det er verdt det likevel. Å kunne gi han 26 gaver som strekker seg fra bursdag til julaften, to gaver på bursdagen og to på julaften, med en gave hver dag i mellom, det gjør alt okei. Å planlegge gavene, pakke de inn og komme med de på bursdagens hans, det gjør alt okei. Desember er måneden han gjør opp for alt som har vært ugjort resten av året.

Når han går hjem mister han følelsen i fingrene selv om han bruker hansker.

Selv om det e vinter og bekkmørkt og kaldt.

Det er visst første desember. Det hele kom liksom litt brått på meg, selv om jeg har kjøpt julegaver siden oktober. Har visst vært litt fjern i det siste, vil jeg tro. Våknet opp halv syv i dag, alt for tidlig på en lørsdag, og i det jeg kom meg opp fra senga falt kalenderen noen måneder tilbake og det sto september, det var sånn jeg kom på at det er på tide å skifte måned. Så da dro jeg ut for å kjøpe julekalender (med sjokolade, du vet, bare fordi det er sånn livet er, disse vanene) og lilla kubbelys. Så blir det jul her også, selv om jeg ikke følger helt med. Har brukt dagen på å rydde og finne frem pynt, og å vente i spenning på å se om NRK sin nye julekalender er noe tess. Syns den virker søt.



Har tatt den nye, glitrende, lilla adventsduken min på bordet og er skikkelig fornøyd med den. Har en rosa julestjerne og tenner duftlys, har mest lyst til å pynte det lille plasttreet mitt allerede men jeg skal ikke enda. Lager konfekt og planlegger hvor mye mer jeg skal lage i år, selv om jeg knapt kommer til å spise det. Med årene har jeg blitt mer og mer glad i julen, det er rart med det, for jeg trodde det gikk den andre veien.

Ringer inn desember med Kråkesølv i år også. Hjem te jul og Vi tenner våre lykter er omtrent de eneste julesangene jeg hører på. Noen, vær så snill, tips meg om en sang eller fem, for jeg må slutte å bare høre på Kråkesølv og Blåfjell hele jula. Få litt variasjon, ikke sant. Jente søker julesanger.

hits